FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) utgir jevnlig anbefalinger for hvordan de største gruppene av asylsøkere bør vurderes, eksempelvis asylsøkere fra Somalia, Irak, Afghanistan og Tsjetsjenia. UNHCRs anbefalinger har normalt stått sterkt i norsk asylpolitikk. De siste årene har Norge imidlertid flere ganger tvangsreturnert asylsøkere til hjemlandet i strid med UNHCRs anbefalinger. For eksempel tvangsreturnerte Norge flere somaliske asylsøkere til Mogadishu høsten 2006. Dette skjedde i strid med UNHCRs klare advarsler, og samtidig med en massiv flyktningstrøm ut av byen på grunn av frykten for ny krig; krig brøt ut igjen allerede desember samme år. Statistisk vil flertallet av dem som ble tvangsreturnert til Mogadishu fra Norge, ha flyktet igjen kort tid etter tvangsreturen. I stedet for å lære av slike graverende feil, vil regjeringen nå bevege seg enda lenger bort fra UNHCRs anbefalinger. Det kan bety flere graverende og FN-stridige tvangsreturer til konfliktområder.

Enslige mindreårige asylsøkere er barn under 18 år som er separert fra begge foreldre og ikke er under omsorg av en voksen. Mindreårige som kommer alene som asylsøkere er i en svært sårbar situasjon. De fleste er fra konfliktområder som Afghanistan, Somalia og Irak. Mange har vanskelige opplevelser med overgrep eller tap, og sliter med sterkt savn etter familie som kan være spredt, forsvunnet eller drept. Mer enn noe har de behov for omsorg og stabilitet. At de nå skal settes på vent i 1-2 år, og så returneres til hjemlandet straks de er myndige, er å bruke noen av de mest sårbare i dette samfunnet for å sende politiske signaler.

Som 18-åringer med bakgrunn fra noen av de verste konfliktområdene i verden, vil de bli henvist til å bygge opp et liv av lite eller ingenting i kaotiske og utrygge samfunn. De vil bli overlatt til en risikabel og uforutsigbar fremtid, som de etter langvarige opplevelser med tap, ensomhet og utrygghet ofte vil være spesielt dårlig rustet for å takle.

For en del mindreårige kan det finnes bedre løsninger som norske myndigheter ikke prioriterer, nemlig å spore opp familie i hjemlandet. Til tross for at organisasjoner gjennom flere år har etterspurt en kraftig forbedring av et underprioritert oppsporingsarbeid, velger Regjeringen nå en langt enklere løsning - heller enn å forsøke å finne foreldre eller andre omsorgspersoner, setter man barn på vent til de blir 18, når man kan sende dem ut uten hensyn til omsorgssituasjonen.

FNs barnekonvensjon, som i 2003 ble inkorporert i norsk lov, sier i artikkel 3 at "Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn." Det er hevet over tvil at innstramningen er motivert av innvandringspolitiske hensyn, på direkte bekostning av hensynet til barnets beste.

Regjeringen viser til at innstramningen vil gjelde personer som har opphold på humanitært grunnlag. Det er viktig å merke seg at uttrykket opphold på humanitært grunnlag er misvisende. Mange fra konfliktområder som Somalia, Afghanistan, Irak og Tsjetsjenia som får opphold, får det nettopp på humanitært grunnlag. Det er først og fremst disse familiene - familier som har blitt skilt av krig, konflikt eller politisk undertrykkelse som nå vil bli rammet.

Faktum er at en del av familiemedlemmene som er igjen i hjemlandet, vil leve under svært vanskelige forhold. En del vil også befinne seg i en ustabil eller direkte farlig situasjon. Man kan tenke seg en somalisk mann i Norge med kone og barn i Mogadishu. Noe slikt som 60 prosent av byens befolkning har flyktet i løpet av den siste konflikten, fra desember 2006. Heretter vil mannen i Norge bli pålagt ikke bare å skaffe seg et arbeid for å bli i stand til å forsørge dem, men å arbeide eller utdanne seg i fire år mens kone og barn må klare seg selv så godt de kan. I en somalisk kontekst kan dette bety flere omganger med krigshandlinger, flere omganger med intern flukt, flere omganger med tørke og matmangel, flere omganger med drap, overgrep og forsvinninger.

Ved siden av de etiske aspektene, er det også et spørsmål hvordan dette forholder seg til internasjonale konvensjoner Norge er forpliktet av. Det er et grunnleggende prinsipp i flyktningretten at familier som har blitt skilt på grunn av krig, konflikt eller politisk undertrykkelse, skal kunne gjenforenes et trygt sted. Som UNHCR stadfester i sin Håndbok om prosedyrer og kriterier for å fastsette flyktningers rettsstilling (punkt 181): "Fra og med Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som sier at 'Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse', inneholder de fleste internasjonale overenskomster som omhandler menneskerettigheter lignende bestemmelser om beskyttelse av familiens enhet."

Prinsippet er i ulike former nedfelt blant annet i Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 8: "Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv" og i FNs barnekonvensjons artikkel 10: "Søknader om familiegjenforening over landegrenser skal behandles på en positiv, human og rask måte. Barnet har rett til regelmessig kontakt med begge foreldre." Det er vanskelig å se at rutinemessige avslag som vil hindre familier skilt av krig og konflikt i å leve sammen, vil være i tråd med disse prinsippene.